Om Motiverende Intervju (MI)

kommunikasjon3.jpg

Motiverende Intervju

Formålet med Motiverende Intervju (MI) er å styrke en persons motivasjon for endring gjennom å  hente frem og utforske personens egne grunner for endringen. Dette skjer i et samarbeid, i en atmosfære preget av aksept og empati.

MI er preget av grunnverdiene i humanistisk psykologi. I dette ligger troen på at ethvert menneske har ressurser til å gjøre forandringer når de forsøker. Veileders oppgave er å legge til rette for at disse ressursene kan brukes. MI kan brukes på mange områder der endring av problematisk atferd er ønskelig, for eksempel i forbindelse med folkehelsearbeid, i helsevesenet, i forhold til rådgivning og i konsultasjon, m.m.

MI er en anerkjent metode for å øke motivasjon til å endre atferd. Det er foretatt mer enn 200 randomiserte studier og flere gode metaanalyser som viser at metodikken fungerer. Empirien viser at MI, til tross for relativt kort behandlingstid, gir positive resultater innenfor ulike anvendelsesområder (Fabring 2010).

Det er noen faktorer som er essensielle i MI, og som forutsier atferdsendring. Dette er grad av empati, grad av motstand og grad av forandringsprat i samtalen. Empati er den faktoren som i størst grad forutsier endring. Empati handler om å lytte og å vise klienten at man lytter. Flere studier viser at empati bidrar til atferdsendring. Motstand i samtalen forutsier også atferdsendring, bare ikke den atferdsendringen vi er ute etter. Det å konfrontere og øke motstand hos klienten er med på dytte personen vekk fra endringen fremfor mot den. Forandringsprat defineres som de argumentene klienten selv uttaler for forandring. Mennesker påvirkes av hva de selv sier. Økt mengde forandringsprat i samtalen øker sannsynligheten for endring. Å utføre MI handler om å fremkalle og forsterke forandringspratet, og dermed øke motivasjonen (Fabring 2010).

Å lære MI innebærer å lære metoder for å lytte empatisk, redusere motstand og fremkalle forandringsprat i samtalen. På kursene vil dette være fokus, og den enkelte deltaker gis en teoretisk opplæring samt praktiske øvelser og oppgaver for å lære og anvende metoden for Motiverende Intervju.

I MI har vi til enhver tid med oss den grunnleggende holdningen (spirit), der empati er essensielt. I tillegg bruker vi det vi kaller grunnleggende kommunikasjonsferdigheter: oppsummering, refleksjoner, bekreftelse og åpne spørsmål. Nedenfor beskrives litt om hva hver av kommunikasjonsferdighetene innebærer. På kursene øver vi mer på bruken av dem.

MIs grunnleggende holdning

Definisjon: MI er en samarbeidende, målrettet kommunikasjonsstil med særlig fokus på endringssnakk. Formålet er å styrke en persons motivasjon og utvikling mot et definert mål, gjennom å hente frem og utforske personens egne grunner til endring, i en atmosfære preget av aksept og altruisme / medfølelse. –Miller & Rollnick, 2012

GRUNNLEGGENDE VERDIER: Motiverende intervju er preget av grunnverdiene i humanistisk psykologi. I dette ligger troen på at ethvert menneske har ressurser til å gjøre forandringer når de forsøker. MI-veileders oppgave er å legge til rette for at disse ressursene kan brukes.

SAMARBEID: Sentralt i Motiverende Intervju er at samtalen bygger på et samarbeid mellom den som utøver MI og mottaker. Målet er å utforske personens tanker, følelser og verdier, slik at konturene av behov for endring og viktighet for endring blir tydelige for personen selv. På denne måten kan de viktige argumentene for en endring uttales med egne ord, fremfor at MI-veileder forteller hva personen bør gjøre, formaner eller skremmer til å gjøre endringer. MI gjøres ikke mot en mottaker, men for og sammen med personen som er i samtale. MI-veileder er ekspert på faget og metoden, personen er ekspert på seg og sitt liv.

FREMKALLE: Veilederens oppgave er å fremkalle og aktivere personens egne argumenter for endring. Indre motivasjon for endring fremmes ved at man utforsker personens egne grunner for endring.

AKSEPT: Aksept består i denne sammenheng av 4 aspekter: – at ethvert menneske har en absolutt verdi i seg selv, –  autonomi: at alle mennesker har rett til å bestemme over eget liv, også våre personer, empati: å lytte til personen / brukeren med aktiv interesse og å forsøke å forstå, – og det å bekrefte.  I Motiverende Intervju er personens autonomi viktig. Veilederen bekrefter personens rett og evne til selv å velge mål, og støtter et opplyst valg.

MEDFØLELSE:  Det er viktig at MI-utøver gjennomfører samtale med ønske om den andres ”beste”, at MI-veileder har medfølelse. En annen betegnelse for dette er å ønske den andre vel, eller å ha altruisme for personen. Dette er viktig fordi vi vet at MI er en virksom metode, og det er nødvendig at veileder ønsker personens beste.

4 PROSESSER I MOTIVERENDE INTERVJU

Å ENGASJERE: Den første av de fire prosessene i MI er å engasjere personen i et samarbeid. Engasjementsfasen innebærer etablering av en arbeidsrelasjon som fungerer for begge parter i samtalen. Å skape et engasjement kan ta noen minutter, eller det kan ta flere samtaler. Engasjementet er nødvendig for at samtaleforløpet skal kunne gjennomføres. Det bidrar til det relasjonelle fundamentet og dermed samarbeidet. Det gjør personen til aktiv deltaker i prosessen. Kvaliteten på samarbeidet forutsier utfallet. Personer som aktivt engasjeres har større sannsynlighet for å bli i og få utbytte av samtalen.

Å FOKUSERE:  Engasjementsfasen leder til en spesifikk agenda: det personen har kommet for å snakke om. Å fokusere innebærer å utvikle og opprettholde en retning mot ett eller flere endringsmål. Disse målene kan handle om å endre eksplisitt atferd som røykevaner, alkoholvaner, kosthold, aktivitetsnivå osv. Det kan også handle om endringer av mindre eksplisitt atferd som er involverer holdninger, måter å tenke på, ta et valg, arbeide seg gjennom sorg, lære seg å akseptere osv. Fokuseringsprosessen i MI innebærer å klargjøre retningen mot et mål.

Å FREMKALLE: Med ett eller flere endringsmål som fokus, vil det neste steget i motivasjonsprosessen være å fremkalle personens egen motivasjon for endring. Når veileder og person fokuserer på et spesifikt mål kan MI-veileder forsterke personens egen tanker og følelser om hvorfor og hvordan de kan gjennomføre det. Å fremkalle innebærer å la personen selv argumentere for endring. En person kan altså snakke seg selv til endring.

Å PLANLEGGE: Når personens motivasjon når en terskel for hvor klar hun er til å gjøre endringer, begynner hun som regel å tenke på og å snakke om når og hvordan endringen skal gjennomføres, fremfor om og hvorfor den skal gjennomføres. Planleggingsfasen innebærer både å forsterke forpliktelsen til endringen og det å utforme en handlingsplan. Det er viktig å høre nøye etter personens egne løsninger, for slik å understøtte deres autonomi og at det er et eget valg. Det er også nødvendig å fortsette å fremkalle og forsterke deres egne argumenter for endring ettersom planen utvikler seg.

Grunnleggende kommunikasjonsferdigheter

OPPSUMMERING: En oppsummering er en sammenfatning av de viktigste elementene som er blitt sagt. Når veilederen oppsummerer det hun har hørt, oppleves dette empatisk. Personen vil kunne oppleve å bli forstått. I tillegg hører personen hva han selv tenker og sier, og det gir rom for refleksjon over innholdet. Oppsummering gjør man i løpet av samtalen, i begynnelsen og som avslutning. Etter oppsummering gir man rom for refleksjon ved å spørre personen hva han eller hun tenker om det som er oppsummert. Erfaringsmessig fortsetter samtalen på det siste av temaene som blir oppsummert. Derfor er det viktig at veileder velger hvilke temaer hun nevner til slutt i oppsummering. I oppsummeringen tones det som ikke gir bevegelse mot ønsket mål ned, og det som gir bevegelse mot ønsket mål tones opp.

En oppsummering er en god måte å vise samarbeidsvilje. Vi prøver å forstå og få med oss det som er sagt, samtidig som vi gir personen mulighet til å korrigere oss eller legge til ting de mener er viktige.

REFLEKSJONER: Refleksjoner er en konstatering av det som blir sagt. Vi kan reflektere enkelte ord, setninger eller vi kan reflektere det vi tror er den underliggende mening eller følelse i det som blir sagt. Refleksjon er en måte å vise at vi lytter og er interessert, og dermed viser empati. Vi ønsker å forstå, og forsøker å se saken fra personens perspektiv. I tillegg bruker vi refleksjoner for å styre samtalen, vi velger ut det vi ønsker samtalen skal gå videre på. Refleksjon uttrykkes konstaterende fremfor spørrende. Dvs. at tonefallet går ned fremfor opp som i et spørsmål.

Det å ”presse” den som forteller med spørsmål for å få dem til å forklare hva de mener skaper større distanse fra det de erfarer. De tar et steg tilbake og begynner å analysere og spørre seg selv om de virkelig føler eller tenker som de uttrykte seg.

Refleksjoner i fire nivåer: Det finnes flere nivåer å reflektere på. I enkle refleksjoner repeteres enkelte ord eller setninger som ligger tett til det personen sier. Vi tolker ikke og vi tilfører ikke samtalen noe nytt. Dette fungerer stabiliserende og bekrefter at man lytter og er interessert. I komplekse refleksjoner reflekteres underliggende mening eller følelse. Dette har en empatisk funksjon. I tillegg drives samtalen fremover. Ved å reflektere, enkelt eller komplekst tydeliggjøres personen tanker og følelser.

Eksempler på refleksjoner på forskjellige nivåer:

Påstand: ”Ingen forstår meg.”

ÅPNE SPØRSMÅL: Hva er forskjellen på disse spørsmålene?

…..Har du forstått dette nå?

…..Hva tenker du om dette?

Åpne spørsmål er spørsmål som ikke setter noen grenser for svaret og som lar personen få frem egne synspunkter og perspektiver. Lukkede spørsmål er begrensende. Eksempel: ”Hvordan påvirker dette deg i hverdagen? kontra ”er du bekymret for hverdagen?”. Åpne spørsmål kan være mer eller mindre styrende. ”Hvordan trives du?” er et åpent spørsmål med lite styring, mens ”Hvordan trives du med treningsprogrammet?” er et åpent spørsmål som styrer mot det vi ønsker å snakke om. Invitasjoner, i form av lukkede spørsmål som ”Kan du si litt mer om dette?” fungerer som åpne spørsmål. Bruk av åpne spørsmål og invitasjoner gjør at personen er den aktive i samtalen.

BEKREFTELSE: Å bekrefte innebærer å gjenkjenne og å gi til kjenne det positive hos en person og dens verdi som menneske. Det innebærer også å støtte og å oppmuntre. Bekreftelse er på mange måter overlappende med empatibegrepet: å forstå en persons indre verden er bekreftende i seg selv. Det er viktig at bekreftelsen er ekte. Effekten av bekreftelse brukt på rett måte er at det forsterker den terapeutisk alliansen og engasjement i samtalen. Det reduserer også frafall fra samtaleforløpet, og gjør det mulig for personen å senke grad av forsvar der samtalen kan være truende på selvbildet.

NB: Ikke all bekreftelse behøver å komme fra den som intervjuer. Spør personen om egne styrker og tidligere erfaring med å lykkes.